Trygve på tur

(opp, opp, oppdatering) 

Da gikk turen over fjellet og ned i Kina.

23. mai – 28. mai 2007

Min siste natt i Pakistan brukte jeg i gudsforlatte Sost, en halvtime med traktorhaik og 3 timer med minibuss nord for Karimabad. Byen var en hundre meter lang stripe langs veien, bestaaende av grensekontroller, billige hotell, juggelselgere, svarteboersvekslere og haugevis med lastebilsjaafoerer. Det var forholdsvis lite for meg aa gjoere i de 10 timene jeg brukte der, annet enn aa lese meg opp paa Kina og sove.

Neste dag bar det inn i minibussen som skulle frakte oss over Khunjerab-passet og inn i midtens rike. Paa denne bussen moette jeg Nao og Sun, to japanske reisende. Fin duo som jeg brukte en 4-5 dager med. Nao skulle vise seg aa vaere anarko-buddhist (i foelge ham selv). Det vil si en anarkist med sterk buddistisk tro, han skulle bli munk og var aktivist og punkvokalist. To ganger om dagen satt han en halvtime paa taket av hotellet med boennetromme og sang japanske strofer av full hals. I foelge Sun gjorde han det for aa forberede seg til revolusjonen .

Sammen satt vi med vaare kameraer parate mens minibussen klatret seg oppover dalen. En del timer og hoeydemeter senere befant vi oss paa turens hoeydepunkt, Khunjerab. To bygg, to hundre meter fra hverandre, 4733 meter over havet. Befolkningen bestod av en haandfull pakistanske og kinesikse grensesoldater, to bikkjer (sorry Guri), sabla mange orange jordrotter (som Trygve var skraasikker paa at maatte vaere bevere) og en flokk med late jaker.

Paa pakistansk side somlet noen sivilkledde passkontolloerer seg bort til bussen. Paa kinesisk kunne vi etterhvert skimte denne fyren gjennom snoefokken.

Bussen ble stanset og alt ble noeye gjennomgaatt. Foersteinntrykket av Kina som velorganisert skulle vise seg aa holde lenge. Mens veien paa pakistansk gikk over og rundt ras, og sjelden tok mer enn en bil i bredden, var den paa kinesisk side nydelig asvaltert, med gul midtstripe og det hele!

Naa skal det sies at terrenget var ganske anderledes. I Pakistan gikk veien gjennom trange daler med kjemper paa begge sider, mens i Kina kjoerte vi mil paa mil igjennom slettelandskap, hvor nomader, jaker og kameler vandret mellom fjelltoppene. Ogsaa her var det omraader med ras, men rasene var alltid akkompagnert av et titalls veiarbeidere med roede vester og gule hjelmer. Ett sted bygde de en ny sidevei som strakte seg ut i taaka, rett som en snor og som perler paa snora var veiarbeidere, kvinner og menn i reode vester og gule hjelmer, minst to hundre hjelmer og fire hundre hansker.  Kult syn, viste liksom at Kina har en del folk aa ta av.

Ca. slik var landskapet.

Ja, saa etter slette paa slette kom vi fram til Tashkurgan. Full av monumentale bygg og brede gater var det en toerr og kjedelig by. Med hjelp av mine mandarintalende japanske venner hadde jeg mitt beste maaltid paa flere uker her, og jeg ble straks forelsket i det kinesiske kjoekkenet. Ogsaa faar man oel i Kina. Mmhmm, oel.

Ja, saa.. Tashkurgan varte ikke lenge, kun en dag, saa bar det mot Kashgar. Knytepunkt paa silkeveien, og en yrende by med rester av den vest-kinesiske kulturen. Her hadde jeg, Nao og Sun mye morro.

Dette bilde er tatt paa soendagsmarkedet, hvor en fyr er i full gang med aa lage nudler.

Her staar Nao paa dyremarkedet for aa kjenne litt paa saueromper.

Alle sauene hadde skikkelig store gele-aktige romper som var kjempeartige aa kjenne paa. Det syntes visst alle andre og, for alle kjoeperne gikk rundt aa kjente paa rompene. Det er visst det som brukes til fettdelen av de utrolig gode lammespiddene som selges paa hvert gatehjoerne. Sauen slaktes paa stedet (gatehjoernene), saa kjoettet er alltid rykende ferskt og sabla godt. Spiddene er perfekte til oel. Mmhmm, oel..

Snedig nok drikkes det hopevis med oel i Kashgar selv om flesteparten er muslimer. Det er liksom ikke saa farlig paa denne sida av grensa. Det samme gjelder foroevrig for kvinner og sloer.

Naa skal det sies at muslimene er i mindretall i provinsen naa. Takket vaere en enorm eksport av Han-kinesere fra oestkysten. Urumqi , hovedstaden i Xinjang (og byen jeg besoekte etter Kashgar), er Kinas oljehovedstad og et oekonomisk satsningsomraade. Noe som har foert til at Han-kineserne er i overvelmende flertall der. Dette har skjedd over de siste par aarene. Hva som er motivasjonen er det ingen tvil om; de vil knuse en hver droem om selvstendighet. Partiet bruker samme taktikken i hele Kina for aa hindre at det enorme landet rakner i soemmene. Dessverre er det visst en del diskriminering, og de fleste lokale jeg snakket med oensket et selvstendig “Turkistan”.

Men dette er stort sett snakk mellom folk, for sensuren er fortsatt hoeyst levende. “The Great Firewall of China” soerger for at det er umulig aa finne god informasjon paa nettet, og sensurdepartementet jobber paa spreng. Historiepensum revideres til stadighet, og museene stenger med jevne mellomrom fordi historien maa justeres. Saa en hver diskusjon med en kineser blir haaploest vanskelig, til og med om du er heldig aa moeter en som kan litt engelsk.

Som sagt kunne heldigvis Nao og Sun litt kinesisk, de loset meg igjennom de foerste par dagene og naar jeg tok toget mot Urumqi var jeg utrustet med en 4-5 ord og en mengde haandbevegelser.

Tags: Travel, Tag Index

This entry was posted on Sunday, June 24th, 2007 at 2:35 pm and is filed under Travel. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. Both comments and pings are currently closed.