Trygve på tur

Jeg hadde allerede tatt tog i 24 timer fra Kashgar til Urumqi. Jeg ville til Tibet. 

Det skulle vise seg at jeg ville tilbringe ytterligere 98 timer paa tog foer jeg kunne sette mine ben paa verdens tak.

1. – 10. juni

Men, dette er ikke en historie om togkupeer. Jeg hadde da en del fine stopper paa veien.

Foerst bar det mot Lanzhou (25 timer). Derfra gaar den nye toglinja direkte opp til Tibet, men det var ikke bare, bare aa komme seg paa den. Noen USAnere hadde nemlig bestemt seg for aa brenne det Kinesiske flagget der oppe, og etter det har myndighetene faatt litt nerver. Ergo, du maa ha en reisetillatelse. Denne koster i utgangspunktet 50 kwai, men det er kun reiseselskaper som faar kjoepe dem. Og reiseselskaper gir dem ikke fra seg billig. I hvertfall ikke i Lanzhou hvor det er daarlig med konkurranse. Jeg hadde ikke raad til aa reise derfra. Jeg ble bare i et par dager for aa krangle med turoperatoerer, foer jeg tok toget til Xi’an (11 timer).

I Xi’an slo jeg meg ned i et ungdomsherberge, og jaggu; det var fylt til randen av hvite mennesker! Europeere, nord amerikanere, australiere og det som verre er; ei jente fra Trondheim (Aina). Jeg tok innover meg alt dette med en slags skrekkblandet fryd, med tanke paa at jeg ikke hadde snakket med en europeer paa rundt 3 uker.

Sammen med en liten gjeng dro jeg ut paa byen en kveld. Kinesisk uteliv var spennende nok det, men dagen etterpaa dro jeg til Terracotta krigerne, og det var ikke halvparten saa spennende, saa jeg skriver litt om det.

Masse krigere, laget av Terracotta for noen tusen aar siden for aa hedre en doed keiser. Bilder:

Meg og terracottakrigerne:

Etter Xi’an gikk turen til Beijing (15 timer). – Jeg skrev “2008” etter Beijing, men hvisket det ut igjen. Altsaa, jeg skrev “Beijing 2008”, som en refleks. Saa skrev jeg det paa nytt igjen naa nettopp, for aa forklare dere hva jeg gjorde. Naa skal jeg forklare hva soeren det er jeg styrer med:Ser man Beijing skrevet i Kina er det nemlig alltid etterfulgt av 2008. OL henger over byen, og hele landet for den del, som en trussel om noe vidunderlig.

I Beijing moette jeg Goeril Furu (Under Dusken) og hennes vennine Silje. Vi hang en liten dag, foer de dro hjem til Trondheim med samme fly som Aina (troenderen). Jeg misunte dem ikke, Beijing var konge. Dagen etterpaa dro jeg og noen svensker paa en punkkonsert og konstanterte at punkere er like verden over.  Med paa konserten var ogsaa Daniel, en 30 aar gammel jordbruker fra Washington, som har reist ti aar blant indianere i Soer Amerika. Han var paa vei til Mongolia for aa kjoepe seg en kamel og krysse landet. Vi ble etterhvert gode venner, og jeg maatte holde meg i skinnet for aa ikke takke ja naar han spurte om jeg ville bli med paa kamelturen.

Her er Daniel paa den kinesiske mur:

I Beijing gjorde jeg i grunnen lite annet enn aa henge rundt, men jeg fikk i alle fall med meg den Himmelske Freds Plass. Her er et bilde av meg og Mao:

 

Etter en del dager i Beijing fant jeg endelig et reiseselskap som ville la meg reise til Tibet uten guide, riktig nok om jeg lovet aa ta paa meg det hele og fulle ansvaret om politiet av en eller annen grunn skulle fatte interesse for meg, men det lovet jeg med glede.

10. juni gikk toget mitt mot Lhasa (48 timer).

Tags: Travel, Tag Index

This entry was posted on Monday, June 25th, 2007 at 5:55 am and is filed under Travel. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. Both comments and pings are currently closed.