Trygve på tur

Vel tilbake i Pakistan begynte reisa mi opp mot Himalya.

Ca. den sjuende mai landet jeg i Lahore. Tilbake paa hotellet kunne en lykkelig Trygve konstantere at sekken hadde overlevd oppe paa hylla ved hullet der rottene pleide aa stroemme ut ved natte-tider.

Hotellet var et flott sted for reisende, med mye bra folk. Mange som reiser fra Iran. Og jeg moette overraskende mange som hadde syklet fra Europa og skulle over til Kina.

Jeg brukte et par dager i Lahore, og saa blant annet Minar-e-Pakistan, bygd paa stedet hvor Pakistans grunnlov ble nedtegnet 7 aar foer landet ble selvstendig.
Bilde:

I en park i Lahore moette jeg noen kristne pakistanere som ville ha hjelp til aa komme seg til Europa, dette ble etterhvert vanlig kost, etter som saa og si alle utdannede pakistanere vil vekk fra Pakistan.

Saa gikk turen mot Islamads tvillingby Rawalpindi. Paa bussen oppover satt jeg med en tidligere offiser, naa mineralvannfabrikant. Utrolig mange middelklasse pakistanere har naa begynt aa drikke mineralvann, takket vaere reklamer som “Pure Life: keep your family safe, they deserve it!”
Vi hadde en fin samtale om demokrati og slikt.

PJATT

Det foregaar noe ganske spennende i Pakistan for tida. President Musharraf (som kuppet til seg makta for 8 aar siden, men lovte aa ionnfoere demokrati) har proevd aa faa godkjent en lov som gjoer det mulig for han aa sitte i fire aar til. Hoeyesterett nektet, og Musharraf sparket hoeysterettsjustituarisen(?) som naa turnerer Pakistan rundt og samler stoette. Noen tror paa revolusjon, noen paa kaos, noen tror det hele er iscenesatt, og flertallet tror Musharraf faar det som han vil.
Men demonstrasjonene er ikke ubetydelige, og opposisjonen har blod paa tann. 27 mennesker doede i demonstrasjoner i Karachi i forrige uke. (Ta det med ro mamma, her i nord er det rolig, og ingen bryr seg om politikken til disse pakistanerne, de ser paa seg selv som et annet folk).

Musharraf har vaert en viktig stoettespiller for USA etter 11. september, og har faatt Pakistan inn i WTO, til stor glede for den oevre middelklassen. Litt vaerre er det for jorbrukerne og de fattige, som maa selge varene sine til spott-pris, eller bli utnyttet av selskaper som kommer for aa nyte godt av billig arbeidskraft. Arbeidsledigheten er stor, og hoeyere utdanning svindyrt. Men om det er bedre enn foer er vanskelig aa si.

Uansett skjer det noe i Pakistan for tida, baade sosialistene og de taliban-inspirerte ekstremistene i nord-vest vinner grunn, og noen tror paa endring. Pakistan har stort potensiale, oljeressursene i soer dekker nesten 50% av det nasjonale forbruket, og store gassfelt forblir uaapnet. Og staten har vett nok til aa ta en stor del av kaka oljeselskapene gosser seg med.

Saa vi faar se.

VEIEN NORDOVER

Ja, nok om det. I Rawalpindi gjorde jeg svaert lite, og etter to netter bar det nordover. Den beroemte Karakoram motorveien over Himalaya loep foran meg, populaert kalt verdens 8. underverk. I beste fall er det et underverk under bygging, for det sekundet de slutter aa velikeholde og reparere den 3-10 meter breie veien, vil den slutte aa eksitere. Vi passerte hundrevis av jordskred, og farten kunne neppe vaert over 50 km/t i gjennomsnitt. Men, veien er kraftig traffikert, og det eneste bindeleddet mellom Islamabad og Kashgar i Kina, 1300 km nord. Veien gaar over Kunjerhab-passet 4700 meter over havet.
900 arbeidere doede under arbeidet fra 1966-1986, og hvem vet hva som vil skje naa som myndighetene har bestemt seg for aa utvide den til firefelts motorvei.
Fjellkjendene her er i konstant endring. Mens de presses oppover eroderer toppene og faller flere tusen meter ned i Indusdalen.

Her er noen bilder fra veien:

Slik ser alle pakistanske lastebiler ut, ogsaa de som snegler seg oppover Karakoram:

Etter 19 timer med buss, kom jeg fram til Gilgit, en liten by i nord Pakistan. Flott by med flotte fjell rundt. Her er ett bilde tatt fra taket av hotellet:

Paa hotellet moette jeg en snedig liten fransk-koreansk dame paa 34, og vi bestemte oss for aa dra paa fjelltur sammen. Litt soer for Gilgit finnes Raikot-dalen, litt opp i den dalen finnes Nanga Parbat, verdens 9. hoeyeste fjell. Opp mot Nanga Parbat bar det. Foerst med en spektakulaer jeep-tur paa en vei bygd opp stein for stein i en minst 75-graders fjellside. Ganske skremmende med tanke paa at veien som regel bare saa vidt var brei nok for jeepen. (se video).

Minst like spektakulaere var gaardene i dalen, takket vaere urgamle vaningskanaler fra isbreen og jordterrasser, hadde menneskene omgjort dette toerre omraadet til et frukbart sted aa tilbringe sommerhalvaaret. En lokal mann haiket med oss, her ser du han gaa av ved hjemmet sitt:

Bygningene var en snedig blanding av tre og steinhus, med annethvert lag stein og trestammer.
Jeepen stoppet ved et hotell, det saa slik ut:

Og bestod altsaa av et skur. Etter en god nattsoevn, vekk fra varmen og braaket, fikk jeg endelig bruk for fjellskoene mine som har ligget nederst i sekken i to maaneder. VI gikk fire timer opp den bratte og toerre dalen, foer vi plustelig kom til en frodig furuskog, 3000 meter over havet.

Senere skulle vi laere at den strakk seg opp til 3600 meter, og at den en gang i tiden gikk helt ned til Indusdalen, og riktig nok kunne vi paa vei ned igjen se stubbene som bevis paa en groenn fortid. I denne skogen, paa et plataa befant Fairy Meadows seg. Her kunne man leie telt, eller en hytte, og faa seg et maaltid eller to.

Eieren av “hotellet” hvor vi leide telt hadde jobbet mot skog-mafiaen. Han var en bra mann, foedt og oppvokst i dalen. Han startet det foerste hotellet her, men naa jobbet han i utviklingsdepartementet og var bare paa besoek. Han kunne fortelle at 200 mennesker bodde oppe ved Fairy Meadows om sommeren, de var paa vei naa, med sine kyr og geiter. Det var som en seter-landsby midt i denne skogen. Han kunne ogsaa fortelle at taerne kunne bli 600 aar gamle og at det ville ta enormt lang tid aa rette opp skadene etter skog-mafiaen lkenger nede i dalen.

Han kunne ogsaa fortelle at president Musharraf til tider kom opp hit med helikopter og 100 vepnede vakter som tok kontroll over omraadet. Han hadde beordret byggingen av et minikraftverk her oppe, slik at han kunne nyte utsikten bedre. Vaar mann var skeptisk. Han angret til tider paa at han brakte turistene hit.
Men etter 11. september hadde turismen faatt et kraftig tilbakeslag. Vi var nesten alene der oppe. Kun to svinrike kanadier-pakistanere var der med oss. Om kvelden kjoepte de et lam og fikk det grillet paa baalet. De spanderte gjerne, og vi satt i kulden rundt baalet og spiste lam rett av benet. Dessverre var det bare to testikler, og de ville kanadier-pakistanerne ha for seg selv.

Dette var 3200 meter over havet. Og natta var ganske kald, saa naa kunne jeg lykkelig dra opp de varme klaerne mine fra nederst i sekken. Neste dag gikk vi opp mot Nanga Parbat. Dette bilde er tatt paa 3700 meters hoeyde, ved turens endepunkt:

Vi gikk ned til Fairy Meadows igjen samme dag, og dette bildet av Nanga Parbat er tatt paa kvelden:

Etter Fairy Meadows gikk turen nordover via Gilgit, hvor jeg tok farvel med Sunyi, til Hunza – dalen som er opphavet til Shangri-la. Selv om dalen ikke er like isolert som Raikot, kan man godt se hvordan folk overlevde her igjennom hundrevis av aar.

Jeg befinner meg i Hunza naa, og det er fantastisk aa se hvordan kanalene med isbrevann, her, som i resten av nord Pakistan, soerger for groenne flekker og skoger. De dyrker aprikoser, druer, kirsebaer, og sikkert hauger med andre frukter, baer og groennsaker. Ganske utrolig saa hoeyt over havet i dette ellers saa oerken-lignende landskapet. Men det spoers hvor lenge det kan fortsette, her som ellers i verden krymper de livgivende isbreene urovekkende fort. Eieren av fairy Meadows viste oss hvor breen laa for 15 aar siden, den krymper med over en meter i aaret, i akselererende fart. Om dette fortsetter kan det bli vanskelig aa bo i Nord Pakistan om 50 aar. Men foreloepig ser det slik ut i Hunza:

 Her bor folk aaret rundt, om sommeren dyrker de marka og lever av turisme, om vinteren sitter de i sine uisolerte steinhus og brenner ved mens de spiser kjoett, toerket frukt og poteter og ser ut paa snoen. Dette gaar fortsatt ann her, takket vaere veien og turismen.
I de mer isolerte dalene, som Raikot ved Fairy Meadow, maa folk naa til dags finne seg jobber i byene om vinteren, takket vaere synkende raavarepriser. I disse dalene gaar mennene ofte med Kalisjnikov rifler, i tilefelle noen fra neste dal skulle dukke opp. Politiet gjoer lite, for de er lokale, og av samme mentalitet. Her i Hunza, og i Raikot er det bedre, paa grunn av turisme, men alle forteller om tilstandene i andre daler. (Hvor riktige deres rapporter er vet jeg riktignok ikke.)

Her derimot har jeg moett noen av de meste vennlige menneskene paa reisa mi, og invitasjonene paa en kopp chai sitter loest. Takket vaere turismen snakker de godt engelsk, og jeg har hatt mange gode samtaler.

Naa skal jeg faa meg litt lunsj, og i morra drar jeg videre oppover dalen, mot Kina.

Ha det fint alle sammen.

-Trygve

Tags: Travel, Tag Index

This entry was posted on Monday, May 21st, 2007 at 11:53 am and is filed under Travel. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. Both comments and pings are currently closed.